Steinhuggeren av Camilla Läckberg

13. august dro jeg til Nice med mamma og pappa med kun ett mål for ferien; å bli brun. Sommeren i Norge var ikke mye å skryte av, så gleden var stor i hele familien Gildestad da vi sto på Gardemoen klare for 5 dager med sol og varme.

Like før avreise kjøpte mamma en bok i en av kioskene på flyplassen. Flere kolleger hadde anbefalt bøkene til den svenske krimforfatteren Camilla Läckberg, og valget falt på "Steinhuggeren" fra 2006. Det var overhode ikke meningen at jeg skulle lese den. Virkelig ikke. Det er ikke slik at jeg har noe i mot spennende bøker skrevet av kjente forfattere, men jeg hadde jo allerede pakket en Donald pocket!

Forskjellige ting skjedde og plutselig fant jeg meg selv lesende på side 20 i mammas bok. Ikke bare det overrasket meg, men jeg syntes tilogmed den var spennende! De 5 neste dagene gjorde jeg nesten ikke annet enn å lese. Boka var med overalt, til frokost, på stranden, jeg leste da vi ventet på maten og ikke minst på senga.

Steinhuggeren ble for første gang gitt ut på norsk i 2006. Vi blir kjent med politimannen Patrik Hedström og hans samboer Erica. De har nettopp blitt foreldre, men det å få et nytt medlem i familien ble ikke helt som de hadde trodd. Erica sliter med fødselsdepresjon og vil ut i det hun kaller «voksenverden» igjen. Patrik blir blir opptatt med en viktig sak og er mindre og mindre hjemme.

Boken begynner med at en hummerfisker finner en død kropp i sjøen. Det viser seg å være en liten jente fra Fjällbacka, nærmere bestemt datteren til en venninne av Erica. Det som alle først trodde var en tragisk drukningsulykke skal vise seg å være et makabert drap. Patrik på Tanumshede politistasjon leder etterforskningen, som blir mer omfattende enn man hadde trodd. Noe av bevismaterialet har en lang historie og mange i det lille samfunnet knyttes til saken.

Vi følger to historier i denne boken, i likhet med «Tyskerungen» av samme forfatter. Den ene historien er i nåtid, der vi følger etterforskningen av drapet på den unge jenta og privatlivet til de forskjellige karakterene i boka. Den andre historien går tilbake til 20-tallet og følger skjebnen til en ung jente og hennes liv fram til hun dør. Det er ikke før helt i slutten av boken disse to historiene flettes sammen og man kan se sammenhengen mellom drapet på jenta og livet til damen som ble født over 80 år tidligere.

Boken er særdeles godt skrevet, men jeg syns likevel det er noen ting som kunne vært gjort annerledes. Det er utrolig mange karakterer i boka og det tar ofte lang tid før de nevnes igjen. På grunn av dette hadde jeg problemer med å huske hvem det var snakk om når et navn dukket opp jeg mente jeg hadde lest før. Derfor hendte det at jeg måtte leste noen avsnitt flere ganger før jeg skjønte hvem det var snakk om. I «Tyskerungen», som jeg leste etter «Steinhuggeren» var mange av de samme karakterene med, dette gjorde det veldig mye enklere å huske hvem det var snakk om.

Alt i alt syns jeg «Steinhuggeren» er en utrolig bra og spennende krim som jeg anbefaler alle. Stadige overraskelser gjør at man knapt kan legge fra seg boken, den effekten hadde den hvertfall på meg!