Ideer til det moderne prosjektet

Her er litt om noen kjente personer som har bidratt med ideer til det moderne prosjektet.

John Locke var en engelsk lege og filosof. Han skrev blant annet "Om menneskets erkjennelse", om handlet om menneskets fornuft, dets vesen og muligheter. Locke var tilhenger av den franske vitenskapsmannen og filosofien Pierre Gassendi, som prøvde å forene vitenskap med den kristne tro.

Jean-Jaecque Rosseau hevdet at mennesket er født fritt, men at overalt er det lenker. Videre mente han at all elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunnet. Han fremmet folkestyre og folkesuverenitet, en slet med å finne løsningen på problemet om hvordan personlig og politisk frihet kan forenes med forpliktende fellesskap.

Denis Diderot var en fransk filosof og forfatter, samt redaktør av den første moderne encyklopedi. Diderot sa at hans tanker bak encyklopedien, var å endre den tradisjonelle måten å tenke på, og han ble senere sett på som en av opplysningstidens mest fremtredende personer. Ideen om å samle all kunnskap og rydde unna overtro ble vanskelig å gjennomføre ettersom regjeringen nektet å publisere boka. De mente at encyklopedien krenket religionens og kongens autoritet. oe annet som skapte problemer var oppslag av denne typen: Nattverd, se kannibalisme.

På 1800-tallet ga Charles Darwin ut boka "Artenes opprinnelse", der han dokumenterte hvordan livet hadde oppstått og utviklet seg. Darwin la fram teorien om det naturlige utvalg og forklarte at de best tilpassede individene overlevde, også kjent som the survival of the fittest. De vitenskapelige forklaringene satte Bibelen i et dårlig lys, da skapelsesberetningen der ble overfladig. Boka til Darwin førte til reaksjoner hos folket, mange oppga sin religiøse tro og vendte seg til naturvitenskapen. I Norge ble dikterne blant de fremste talsmennene for darwinismen.

Henrik Wergeland var tidlig ute i Norge med å kritisere måten folket ble oppdratt på. Han satte framskrittet på dagsordenen, og mente at mennesket måtte oppdras til et liv i frihet. Wergelands forklaring på hvorfor han mente at folket ble styrt av ufornuft, får han fram i teksten "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt fram" (1831). I følge Wergeland
hadde ikke prestene gjort jobben sin, fordi kristendommen ble forklart og forkynt som full av mystikk og overtro. Dette inspirerte ikke til framskritt og frihet, som Wergeland sto for. Wergelands kritikk var ikke rettet mot kristendommen i seg selv, men mente at man måtte se på kristendommen med andre øyne enn tidligere.

Ludvig Holberg innførte opplysningstidens idealer om fornuft og kunnskap i den dansk-norske litteraturen. Holberg tok et oppgjør med overtro og viste fram de mest tåpelige sidene ved menneskene i sine komedier. På denne måten håpet han at han kunne oppdra folk til et mer fornuftig liv. Holberg tok også opp aktuelle temaer og inviterte til debatt. På den måten var han en viktig bidragsyter til den nye offentligheten som vokste fram mot slutten av 1700-tallet, og som ble en svært sentral del av det moderne prosjektet.

Kilder
http://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke
http://no.wikipedia.org/wiki/Denis_Diderot
Jomisko, Moum, Texmo (2008) Oslo, Cappelen Damm
Hansen, Bakkerud, Hagen, Hamran, Jacobsen, Heum (2008) Oslo, Cappelen Damm
Bilde hentet fra flickr.com

Høstferie og Havfruen

Endelig er det høstferie! I går kom jeg hjem etter 5 deilige dager på hytta, har gått i fjellet, spist god mat og selvfølgelig lest. Den siste boken jeg skulle lese i forbindelse med særemnet var "Havfruen" som kom tidligere i år. Før jeg begynte å lese hadde jeg en dårlig følelse om at denne boken ikke kom til å være på nivå med de to andre jeg har lest av samme forfatter - og jaggu hadde jeg rett. Havfruen var rett og slett en skuffelse sammenlignet med "Steinhuggeren" og "Tyskerungen".

Vi følger fortsatt Patrik Hedström og hans omgangskrets, og i likhet med de andre bøkene til Läckberg er det to historier som flettes sammen etterhvert. Denne gangen er den ene historien i ukjent fortid og det eneste som får oss til å forstå at det er to forskjellige historier er at den ene er skrevet i kursiv. Det er mye fram og tilbake i boka, etterforskningen står stille store deler av tiden og løsningen på drapene virker uendelig fjern. Både Steinhuggeren og Tyskerungen var ganske treige til å begynne med, men til gjengjeld hadde de en fantastisk og overraskende slutt. Havfruen hadde i og for seg en overraskende slutt, men det hele virket bare urealistisk. I denne boken skal det vise seg at de ikke kan lete etter en drapsmann ved å jobbe utifra motiv, derimot spiller psykologi og da særlig schizofreni en viktig rolle. Kan det virkelig være slik at morderen er et av drapsofrene - uten at han visste det selv? Tydeligvis.

Alt i alt en grei bok, men ikke noe jeg ville anbefalt.

Ha en fortsatt fin ferie alle sammen! :)