Endelig er det høstferie! I går kom jeg hjem etter 5 deilige dager på hytta, har gått i fjellet, spist god mat og selvfølgelig lest. Den siste boken jeg skulle lese i forbindelse med særemnet var "Havfruen" som kom tidligere i år. Før jeg begynte å lese hadde jeg en dårlig følelse om at denne boken ikke kom til å være på nivå med de to andre jeg har lest av samme forfatter - og jaggu hadde jeg rett. Havfruen var rett og slett en skuffelse sammenlignet med "Steinhuggeren" og "Tyskerungen".
Vi følger fortsatt Patrik Hedström og hans omgangskrets, og i likhet med de andre bøkene til Läckberg er det to historier som flettes sammen etterhvert. Denne gangen er den ene historien i ukjent fortid og det eneste som får oss til å forstå at det er to forskjellige historier er at den ene er skrevet i kursiv. Det er mye fram og tilbake i boka, etterforskningen står stille store deler av tiden og løsningen på drapene virker uendelig fjern. Både Steinhuggeren og Tyskerungen var ganske treige til å begynne med, men til gjengjeld hadde de en fantastisk og overraskende slutt. Havfruen hadde i og for seg en overraskende slutt, men det hele virket bare urealistisk. I denne boken skal det vise seg at de ikke kan lete etter en drapsmann ved å jobbe utifra motiv, derimot spiller psykologi og da særlig schizofreni en viktig rolle. Kan det virkelig være slik at morderen er et av drapsofrene - uten at han visste det selv? Tydeligvis.
Vi følger fortsatt Patrik Hedström og hans omgangskrets, og i likhet med de andre bøkene til Läckberg er det to historier som flettes sammen etterhvert. Denne gangen er den ene historien i ukjent fortid og det eneste som får oss til å forstå at det er to forskjellige historier er at den ene er skrevet i kursiv. Det er mye fram og tilbake i boka, etterforskningen står stille store deler av tiden og løsningen på drapene virker uendelig fjern. Både Steinhuggeren og Tyskerungen var ganske treige til å begynne med, men til gjengjeld hadde de en fantastisk og overraskende slutt. Havfruen hadde i og for seg en overraskende slutt, men det hele virket bare urealistisk. I denne boken skal det vise seg at de ikke kan lete etter en drapsmann ved å jobbe utifra motiv, derimot spiller psykologi og da særlig schizofreni en viktig rolle. Kan det virkelig være slik at morderen er et av drapsofrene - uten at han visste det selv? Tydeligvis.
Alt i alt en grei bok, men ikke noe jeg ville anbefalt.
Ha en fortsatt fin ferie alle sammen! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar