Mannen som elsket Yngve

Filmanmeldelse av «Mannen som elsket Yngve»
Tore Renbergs roman «Mannen som elsket Yngve» fra 2003 har endelig kommet på kino. Her møter vi Jarle Klepp, spilt av Rolf Kristian Larsen (Fritt vilt), Katrine, spilt av Ida Elise Broch (Switch) og Helge spilt av debutanten Arthur Berning.

Jarle har ikke mange venner, men de vennene han har står han nærmest i livet. Sammen starter de band, og er samme hele tiden. Kjæresten Katrine er også med overalt. En dag starter Yngve i klassen til den lille gjengen, og Jarle blir tidlig betatt. Han bruker mindre tid på bandet, vennene og kjæresten, og mer tid på Yngve. Det blir problemer i vennegjengen og det hjelper ikke at de snart har en oppvarmingsjobb for et større band. Selv om Jarle liker Yngve mer enn noe annet, byr han også på problemer for Jarle, Katrine og resten av bandet.

Jeg synes «Mannen som elsket Yngve» var en morsom film med mange gode skuespillere. Historien var søt og gode kommentarer innimellom gjorde den morsom. Jeg vil anbefale denne filmen til alle, men den er nok morsomst for ungdom.

Hjemmepåske

Ny uke – nye muligheter - nytt blogginnlegg. Ukens oppgave var å finne en artikkel som interesserer deg på enten Dagbladet, Vg eller Aftenposten sine nettsider og skrive en kommentar til den. Etter å ha lett en stund fant jeg en artikkel som både interesserte meg og som jeg har en mening om. Derfor har jeg skrevet en kommentar til artikkelen «Åtte av ti er hjemme i påska», som sto på dagbladet.no.

Det er med andre ord fåtallet som drar på hytta i påsken. Eller syden for den saks skyld. Folk holder seg altså hjemme, om vi skal stole på undersøkelsen av statistisk sentralbyrå. De har spurt nordmenn om deres ferievaner, der en ferie defineres som fire dager og netter hjemmefra. Du tenker kanskje at dette ikke kan stemme, så utrolig lang som køen hjem fra påskefjellet pleier å være. Men uansett hvor mange timer du må sitte i en varm bil med en ekkel lillebror, er fortsatt de aller fleste hjemme og venter på deg. Videre står det at «den romantiske interessen for fjellene ble styrket da vi ble egen nasjon i 1905». Det var først på starten av 90-tallet at Norges befolkning ikke lot seg friste av fjellet som før. Byene hadde mer å tilby, selv om det var midt i ferien.

Selv drar jeg alltid til fjellet i påsken, og vil helst fortsette med det så lenge den globale oppvarmingen ikke gjør at all snøen blir borte tidlig i februar. Ingenting er som å komme opp til den siste snøen og ikke minst strålende sol, som man ikke har kjent siden sent i juli. Likevel syns jeg noe av det deiligste med påsken er å komme hjem igjen og kjenne hvordan våren virkelig har begynt å komme hjemme. Fortauene har blitt kostet rene for grus og naboene har satt ut hagemøblene. Hvert fall 8 av 10 naboer.

Nå er det snart påske igjen, og i år er det kanskje best om radioene bytter ut Øystein Sundes «Påsketur» og Lillebjørn Nilsen må skriver om «Bysommer» til «Bypåske».

Øystein Sundes "Påsketur"

Ja, det var Kåre og Ronald og Einar og jeg
sku' på hytta til tanta til Kåres kjei,
for hu var grei.
Vi pakka bilen på torsdag kveld,
for hytta til tanta lå på Norefjell, bak et svært hotell,
som ingen visste navnet på og ikke hvor det lå,
og ingen hadde kart, for det tenkte visst ingen på.

Da freda'n kom var bilen full
av gabardin og teddyfor og kamgarn og ull,
og annet tull
som godhjerta mødre og bekymrede fedre
som presten sa vi skulle ære og hedre,
for da gikk det bedre,
hadde stappa i bægger og sekker og spann,
dem trudde visst vi skulle helt til Franz Josefs Land.

Ref:
Men vi skulle på PÅSKETUR,
ingenting er som PÅSKETUR.
PÅSKETUR,
virruværramedpå PÅSKETUR?

En milleniers historie

Denne ukens oppgave er å skrive en kommentar til artikkelen «Egoistiske verdensmestere med puter under armene». Artikkelen sto på Dagbladets nettsider 13. Februar, og den sier at dersom du er født mellom 1980 og 1995 er du en såkalt «Millenier». Videre står det at du da er selvopptatt, klarer ikke elementære ting som å spise med kniv og gaffel, gidder ikke å gjøre en ekstra innsats, men forventer lederstillinger etter en uke i ny jobb. Jeg syns dette er å ta veldig hardt i. I altfor mange sammenhenger og saker skjærer folk alle under en kam, og dette er et prakteksemplar på nettopp det. Det er tull å si at alle som er født i et visst tidsrom er sånn og sånn, for vi er fortsatt individer og folk er forskjellige. Mange jobber hardt for å oppnå det de vil her i livet, og gir seg ikke før de har fått det til.

Med andre ord er jeg en «Millenier». Født i 1991 og visstnok skikkelig selvopptatt og dum. Selv syns jeg ikke at jeg er så ille som de skal ha det til. Jeg har ambisjoner, men regner ikke med at veien dit jeg vil blir lett... og sist jeg sjekket kunne jeg spise med både kniv og gaffel. Noe annet som blir nevnt er at vi stadig bytter jobber, det er ikke uvanlig å ha 3-4 jobber bare på ett år. Dette syns jeg er langt fra dumt, jeg syns det er positivt! Folk vil jobbe, men innser at man ikke bare kan velge seg en jobb man garantert trives i. Vi prøver oss fram, tester litt ut, og ender opp med en jobb vi vil yte mer i enn i en jobb vi ikke trives like godt i.

Jeg vil faktisk påstå at de som er født mellom 1980 og 1995 kan tilføre arbeidslivet noe helt nytt, nye og friske tanker og ideer. Er disse nedlatende ordene om oss bare dumme utsagn fra en generasjon som føler seg redde og truet?